Oslebakke gjennom 150 år

Oslebakke gjennom 150 år

Jogeir Nicolai Stokland, mars 2015

Dokumentet kan lastes ned herfra: Arkiv

Det er en del navn, stedsnavn og annet som linker til denne artikkelen uten at de er nevnt i artikkelen. De er da nevnt i det mer omfattende nedlastbare dokumentet.

I føljetongen om eiendomsoppdeling og beboere på Veierland i perioden 1800 til 1950 har turen kommet til Oslebakke. Framgangsmåten for å finne ut av de historiske forholdene er omtrent den samme som for Krika.

Alle tinglyste opplysninger om eiendomsoppdelinger og eiendomsoverdragelser i perioden 1800-1950 er gjennomgått. Disse opplysningene er koblet med dagens eiendomskart, og benyttet til å lage to historiske eiendomskart – et for situasjonen i 1850 og et annet for 1940.

Videre har kirkebøkene for Stokke blitt gjennomgått. Barnedåper er spesielt verdifulle informasjonskilder siden de har opplysninger om både foreldre og fem faddere. Som en hovedregel er bosted angitt for alle og i mange tilfeller er også personenes yrke angitt.

Et utkast til omtalen av de historiske forholdene er gitt til personer som er etterkommere fra tidligere beboerne, og til dels har bodd i Oslebakke i første del av 1900-tallet. Tilbakemeldingene har vært til stor nytte ettersom feilaktige opplysninger har blitt korrigert og en rekke supplerende opplysninger har kommet til. Dette har resultert i et skriv på 22 sider med nesten 70 kildehenvisninger.

I det etterfølgende gjengis noen hovedtrekk der mange personopplysninger er utelatt, og med vekt på forhold som tidligere har vært lite kjent. De som har lyst å vite mer kan laste ned hele dokumentet her: Arkiv

page1image8104

Brekka - det opprinnelige gårdsbruket
I boka Hus og folk på Veierland omtales Brekka som et hus under Rønningen og det refereres til historikk siden folketellingen i 1865. Dette gir et beskjedent inntrykk, for dette er det opprinnelige gårdsbruket i Oslebakke som alle eiendommer og gårdsbruk i området er skilt ut fra. Denne gården hadde gått i arv blant en rekke sterke og initiativrike personer på 1600- og 1700-tallet, inkludert Nils Kristensen Weier og enka etter ham – Anne Katrine Weier.

Oslebakke ble delt i tre i år 1800 og sønnen Kristen Nilsen Weier beholdt hovedgården og fortsatte tradisjonell gårdsdrift her. Han giftet seg i 1813, men døde tre år senere og fikk bare en arving som døde ung. Dermed ble arverekken brutt, noe som sammen med den reduserte størrelsen kan ha medført at gårdsbruket fikk en mer tilbaketrukket rolle enn tidligere. Gården har likevel vært et attraktivt bosted og hovedsakelig gått i arv mellom slektsledd fram til i dag.

Skipsbyggernes tid
I første del av 1800-tallet ble det bygd en rekk seilskuter i Oslebakke. Dette startet da enka Anne Katrine Weier på hovedgården fikk bygd skipet «Eneste Søster» i 1797-1798. Det var ingen hvem som helst hun hadde fått hit for å bygge skipet. Skipsbyggerne kom fra Grimstad og var blant de fremste i landet. Skipsbyggmesteren selv, Halvor Thommesen, fikk i 1796 fortjenestemedalje i gull med personlig hilsen fra kongen av Danmark-Norge for sin omfattende skipsbygging. Videre fikk to av medhjelperne i Oslebakke personlige stipendier for å reise til København for å tilegne seg ytterligere kunnskap om skipsbygging.

Gjennom Stokke bygdebok og boka Hus og folk på Veierland vet vi at to av skipsbyggerne giftet seg med døtrene på gården og bosatte seg i Oslebakke. Dette førte til at gårdsbruket ble delt i tre i år 1800. Den ene av skipsbyggerne var Anders Andersen som er den mest omtalte av de to. Han giftet seg med den yngste datteren Maren og de bodde i det flotte hvite huset med gavlfasade sydover mot Oslebakksundet. Anders Andersen bygde eller ombygde minst 10 skuter i Oslebakke i årene 1806-1837. I tillegg utførte han og medarbeiderne vedlikehold av en rekke andre skuter.

Den andre skipsbyggeren i Oslebakke var Anon Nicolaisen Schrøder som vi kjenner fra hans skriftlige invitasjon til bryllupet med Inger Maria Nilsdatter i 1799 – en invitasjon som er gjengitt i boka Hus og folk på Veierland. I arbeidet med Oslebakke er det kommet fram flere nye opplysninger om ham. Han var både snekker og skipsbygger, og hadde også praktisert som lærer. Skriveferdighetene hadde han fått fra sin far som kom til Grimstad-traktene fra København. Anon og Inger Maria etablerte et nytt gårdsbruk omtrent 150 m syd for huset til Anders Andersen ved inngangen til 1800-tallet. Byggingen av de nye husene tok nok mye tid de første årene, men også Anon Schrøder bygde minst ett stort skip - «Grev H. Wedel Jarlsberg» i 1810.

Selv om Anon Schrøder i ettertid er mindre omtalt enn skipsbyggeren Anders Andersen, så var han mer integrert i lokalsamfunnet, noe tallrike innførsler som fadder ved ulike barnedåper vitner om. Flere av hans etterkommere giftet seg med andre på øya og han har i dag mange etterkommere både blant fastboende og fritidsbeboere på Veierland.

Kombinasjonshushold – gårdsdrift og sjøfart
Gjennom hele 1800-tallet var gårdsdriften selve livsgrunnlaget for beboerne i Oslebakke, men de hadde et utstrakt kombinasjonshushold der sjøfarten ga ytterligere inntekter og ressurser.

Arven fra de driftige eierne på 1600- og 1700-tallet ble videreutviklet som næringsvei, særlig av Maren og Anders Andersen som drev både gjestgiveri og skipsverft. Dette ga også muligheter for ytterligere hushold som tjente til livets opphold som arbeidere på skipsverftet, jordarbeidere eller som tjenesteytere i de større husholdene. De fleste av disse husholdene hadde også litt jord og enkelte hadde 1-2 sauer som husdyr.

Det livskraftige lokalsamfunnet i Oslebakke fostret mange dyktige sjømenn utover på 1800-tallet. De var alle skolerte i bygging og vedlikehold av skuter og noen ble skipstømmermenn som hadde ansvar for vedlikehold og reparasjoner om bord mens andre ble styrmenn og skippere. Tidene skiftet og der noen fortsatte i tradisjonell skipsfart, skiftet andre til selfangst i nordisen og etter hvert hvalfangst på slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet.

Rønningen
Rønningen ble etter alt å dømme etablert som bosted en gang mellom 1800 og 1825, sannsynligvis i første del av dette tidsrommet. Vi vet lite om de første beboerne, noe som kan skyldes at de var med på skutebygging for kortere perioder og ikke ble integrert i Veierlandsamfunnet. De første vi kjenner er sjømannen Isak Christensen fra Lista-traktene som giftet seg med Gunhild Nilsdatter fra Krika i 1827. Dette var de første som bosatte seg i Rønningen på livstid.

Etter hvert ble det bygd tre hus i Rønningen fram til midten av 1800-tallet. Dette framgår av folketellingene i 1865 og 1875 da tre familier hadde stabilt hushold her. Sannsynligvis ble et av husene revet og benytter til å sette opp et uthus for husdyr på slutten av 1880-tallet.

Gunhild Nilsdatter og Isak Christensen fikk 5 barn, hvorav to bosatte seg på Veierland og fikk mange etterkommere. Datteren Elen Andra giftet seg med sjømannen Hans Arnt Jensen fra Nøtterøy og de bosatte seg i Løkka under Vestgården hvor de fikk en barnerik familie. Sønnen i huset, Nils Kristian Isaksen giftet seg med Kristine, født Mathiasdatter, fra Nøtterøy og de overtok huset etter foreldrene. Dette var den avholdte «Kristine post» som rodde posten mellom Veierland og Kjøpmannskjær og blant etterkommerne er kjærlig omtalt som «Bestemor Veierland».

Den andre slektslinjen i Rønningen er etterkommerne etter Gjert Hansen og Maren Kirstine Hansdatter som kom til Veierland på slutten av 1830-tallet og få år senere bosatte seg i Rønningen. Gjert Hansen bygde det tredje huset i Rønningen og det var hans sønn, Gjert Gjertsen, som på slutten av 1880-tallet etablerte et småbruk her. Gjert Gjertsen var gift med Inger Johanne Schrøder som var barnebarn etter en av skipsbyggerne som kom til Oslebakke på slutten av 1700-tallet. Deres datter Gusta Gjertsen ble tredje generasjon som bodde i Rønningen og hennes etterkommere eier i dag huset i Rønningen 11 – på stedet hvor det første huset ble bygd for omtrent 200 år siden.

Overgang til fritidsbebyggelse
Fritidsboliger var en ny trend som kom til Oslebakke da den første ble bygd for Marie Knudsen i 1918. Deretter kom det til en rekke fritidsboliger utover på 1920-tallet.

En annen trend utover på 1900-tallet var avvikling av gårdsbrukene. I siste halvdel av 1800-tallet hadde det vært et lite småbruk med bare en ku på den nordre Oslebakkholmen. Dette eksisterte bare i botiden til en familie her ute. For øvrig var det 7 stabile småbruk og gårdsbruk i Oslebakke ved inngangen til 1900-tallet. Det første av disse ble lagt ned i 1937. Deretter fulgte resten i tur og orden inntil de to siste opphørte på slutten av 1950-tallet.

Gjennom 1800-tallet holdt eiendomsstrukturen seg ganske stabil. Den største forandringen var delingen av gårdsbruket etter Anon Schrøder i 1841. Dernest ble det skilt ut et nytt småbruk under Brekka i 1876 og eieren av småbruket i Rønningen kjøpte grunnen her i 1899. Deretter skjedde det stadig hyppigere endringer. Først ble det skilt ut enkelte boligeiendommer, og fra 1920-tallet kom en rekke fritidseiendommer.

Det som synes å være lite påaktet er at mange av fritidseiendommene ble skilt ut til slektninger av de eldre beboerne i Oslebakke. Også senere, når helårsboliger har blitt stående ubenyttet, er det ofte etterkommere etter de eldre beboerne i Oslebakke som har overtatt husene. Dette innebærer at selv om området i dag nesten ikke har helårsboliger, så er det likevel mange hus- og hytteeiere som har forfedre på Veierland langt tilbake i tid.

Slektslinjer
I dette arbeidet med Oslebakke har det vært interessant å avdekke slektslinjer som er flere hundre år gamle. Under Rønningen er det omtalt to slike og her skal det nevnes noen flere.

Det skal innrømmes at de etterfølgende opplysningene nok primært er interessante for etterkommerne etter de omtalte personene. For andre kan det likevel være interessant å kjenne til dette særtrekket ved Veierland. Det er nemlig mange beboere her, både fastboende og fritidsbeboere, som har dype slektsrøtter på øya.

Skipsbyggeren Anon Nicolaisen Schrøder som kom til Veierland på slutten av 1790-tallet giftet seg inn i en slektslinje som går tilbake til 1600-tallet på Veierland. Han har fått mange etterkommere gjennom a) datteren Anne Elisabeth som giftet seg i 1826 med Paul Markussen på Vestgården og har fått mange etterkommere fram til i dag, b) barnebarnet Cecilia Taraldsdatter giftet seg i 1853 med Markus Thorsen på Krika og de fikk også mange etterkommere, c) barnebarnet Inger Johanne Shrøder giftet seg i 1874 med Gjert Gjertsen i Rønningen – en slektslinje som er nærmere omtalt under Rønningen.

Den andre slektslinjen tilbake til 1600-tallet går via skipsbygger Anders Andersen, hans sønn Nils Andersen Weier, barnebarnet Harda Laurine Hansen og fram til etterkommere på Veierland i dag. Nils Weier giftet seg med enka Maren Dorthea Torstensdatter fra Ormelet på Tjøme. Hun er den avholdte Mor Weier som levde omtrent 50 år i Oslebakke på 1800-tallet og mange av hennes etterkommere har fritidseiendom i Olsebakke i dag.

Den siste slektslinjen, eller snarere forgreningen, går via de tre søstrene Nilsdatter som var født på 1700-tallet og var døtre til Nils Rasmussen og Eli Jacobsdatter fra Krika (som også er blant forfedre til Jacobsen-slekten på Krika og Christensen-slekten på Tangen). De tre søstrene var a) Anne Marie Nilsdatter som giftet seg i 1813 med Kristen Nilsen Weier i Brekka, og deretter med Anders Nilsen fra Krika, men ikke synes å ha etterkommere på Veierland i dag, b) Anne Kirstine Nilsdatter giftet seg i 1823 med i Knut Sørensen og bosatte seg i Løkka under gården til Anon Schrøder. Gjennom deres sønn Søren Knudsen og barnebarna Andrine og Kristiane Knudsen har det vært fastboende etterkommere i Oslebakke fram til helt nylig, og i dag en rekke fritidsbeboere, c) Gunhild Nilsdatter giftet seg i 1827 med Isak Christensen og de bosatte seg som tidligere omtalt i Rønningen hvor de fikk mange etterkommere og likeledes i Løkka under Vestgården.