Natur og miljø • Veierland

natur og miljø
Veierland
Seilbåt HGS


Dokumentet kan lastes ned (pdf) herfra: Natur og miljø Veierland



En utredning om miljøet og naturen på Veierland

Et bidrag fra Veierland vel til generalplanarbeidet på Nøtterøy

1984


Omslagstegning (ovenfor) Hans Gerhard Sørensen
Denne utredningen er utført av en egen plankomité oppnevnt av veierland vel.

Komiteen har bestått av:
  • Bjørn Arve Iversen
  • Per Solberg
  • Svein Pedersen
  • Øyvind Løken
  • Inger Løken

Fagkonsulenter:
  • Fil. cand. Ann Norderhaug
  • Cand. real. Magnar Norderhaug

Følgende personer har bidratt med «kapitler» til utredningen:
  • Torgeir Bakka
  • Karin Bang
  • Jan Brendalsmo
  • Ole Johan Eide
  • Ann Norderhaug
  • Stein Strandli
  • Roar Tollnes
  • Harald Aas

Komiteen er dem stor takk skyldig.

I tillegg retter komiteen en spesiell takk til følgende veierlendinger som har bidratt med verdifull hjelp og opplysninger:
  • Reidar Amundsen
  • Harald Halvorsen
  • Bjørg Clausen
  • Solveig Torgersen
  • Harald Thorsen
  • Reidun Torgersen
Forord
I 1981 oppnevnte Veierland vel en komité som hadde som formål å registrere forhold på Veierland som kunne være til nytte og hjelp i forbindelse med det pågående generalplanarbeidet på Nøtterøy.

Til hjelp i dette arbeidet har man trukket inn personer med spesielle forutsetninger for å belyse de forskjellige emner/forhold.

Ønsket om å utarbeide denne rapporten er hovedsaklig motivert ut fra følgende forhold:

  • Ønsket om å beholde Veierlands egenart som et lite lokalsamfunn i utkanten, dog med tilstrekkelig «service-tilbud» (skole, ferge, forretning, post) til at miljøet blir stabilt og trygt.
  • Stagnasjon/tilbakegang av antall fastboende.
  • Den økende vekt som i vår tid må tillegges nærmiljøhensyn for å opprettholde trivselen og livskvaliteten i lokalsamfunnet.

Hensikten med denne rapporten er å belyse noen sider av utviklingen på Veierland og gi et bilde av øya slik vi og fagfolk/eksperter på forskjellige områder ser den.

Vi håper de opplysninger og vurderingene som fremkommer vil være til nytte for planleggerne og politikerne.

Vern om natur og nærmiljø i kommunene • Kort historikk
I I955 sendte Østlandske Naturvernforening en skriftlig henvendelse til alle ordførerne i 7 østlandsfylker. Her ble ordførerne oppfordret til å behandle spørsmålet om naturvern i formannskap og kommunestyrer. I slutten av I960 årene var denne behandlingen kommet godt i gang. Særlig i Vestfold var kartleggingen av verneverdige områder kommet langt.

I I970 sendte kommunal og arbeidsministeren, Helge Seip, et rundskriv til alle landets kommuner. Han pekte her på de forskjellige verdier et område kunne inneha. Særlig ba han kommunene være oppmerksomme på natur og miljøverdier ved valg av utbyggingsarealer. Samme år kom «Lov om naturvern». Dermed var det fastslått at naturen var en nasjonalverdi og at der var et vernebehov.

Et kartleggingsarbeid som Vestfold fylke startet sammen med kommunal og arbeidsdepartementet i I968 resulterte i en rapport som forelå i I97I. «Verneverdige områder i Vestfold fylke» inneholder bl.a. en liste over særlig viktige verneinteresser i de enkelte kommuner.

Fra -75 og utover kom så de fylkesvise verneplaner. Her tok man for seg våtmarker, edellauvskog og hekkeplasser for sjøfugl.

I I979-80 kom stortingsmelding I6 med tittelen «Bedre nærmiljøer». Her ble det lagt stor vekt på planlegging med aktiv deltakelse fra lokalsamfunnet. På samme tid kom en utredning som het «Naturvern i Norge». (NOU I98O : 23) Her var bl.a. K. M. Bondevik, G .Hansen og R. Presthus deltakere. Det foreslås at naturvernets stilling i fylkene styrkes. Særlig under planlegging og i den daglige kommunale saksbehandling.

«Vern av norsk natur, stortingsmelding 68, kom i I980-8I. I denne stortingsmeldingen, som fikk bred og tverrpolitisk støtte, understrekes betydningen av økt lokal innsats ved naturvern og nærmiljøplanlegging.

Denne korte historikken viser at det stadig har vært en utvikling mot større lokal deltagelse i miljøutforming og ressursbruksplanlegging. Samtidig har utviklingen gått mot stadig bedre kartlegging av de ressurser vi har.

Det viktigste som i dag skjer på sentralt hold ( i staten ) er utviklingen av ressursregnskap og ressursbudsjetter. Disse prøves utformet omtrent som et vanlig budsjett og vil forhåpentligvis kunne bli et årlig og sterkt virkemiddel for å styre de nasjonale ressurser.

Det viktigste som har skjedd på lokalt hold er utarbeidelsen av natur- og nærmiljørapportene. Disse vil forhåpentligvis bli et nyttig og sterkt virkemiddel under kommunens generalplanbehandling.

Veierland • Kort presentasjon
Veierland er 4 km2 stor og har 17 km strandlinje.

Praktisk talt hele øya ligger lavere enn 25 m.o.h. Høyeste punkt er Sjøholmåsen med 56 m.o.h.

Naturen på Veierland er både rik og sammensatt. Topografien og landskapet med de nord/sydgående åspartiene og de mellomliggende forsenkningene har skapt et variert naturmiljø.

Et godt klima og et rikt jordsmonn har dessuten gitt grunnlag for en svært frodig og mangfoldig vegetasjon.

Pr. 1/l-84 er det på Veierland:
  • 152 personer fordelt på
  • 51 husstander.
  • 50 helårshus
  • 373 hytter
  • 16 anneks, store nok til á huse en familie.
  • 42 av hyttene var tidligere helårsboliger.

Videre er det ca 20 regulerte, men ennå ikke bebygde hyttetomter. I tillegg et ukjent antall skylddelte hyttetomter.

Hyttene ligger ved sjøen og opptar ca 70% av den ca 17 km lange strandlinjen .

Øya har fast fergeforbindelse med Tenvik med ca 7 - 8 avganger pr dag.

Her er barneskole (1.-6.klassetrinn), forretning, postkontor, kirke og «brannstasjon» tilknyttet Nøtterøy brannvesen.

Vel-foreningen eier sitt eget hus som har en sentral plass såvel geografisk som sosialt. Vellet rommer også øyas bibliotek.

I tillegg brukes det av diverse foreninger og av barnehagen (2 dager/uke) og lånes til Vellets medlemmer til selskaper o.l.


Hytter og hus

Jan Ove


Situasjonen på Veierland
Mens det i dette århundre har vært en rask befolkningsøkning på Nøtterøy, har det motsatte vært tilfelle på Veierland.

I begynnelsen av århundret må det ha vært et meget livskraftig samfunn med 250 - 300 innbyggere, en skole med 30-40-50 elever og mange gårder og småbruk inntil man i 60-årene opplevde at øya nærmest ble avfolket.

Skolens eksistens var nær ved å opphøre. Driften ble i året 73/74 opprettholdt ved spesialordning med minste antall elever, nemlig 6. Uten skole er et trygt og godt lokalsamfunn utenkelig.

Antall helårsboliger i perioden etter siste krig er redusert med nærmere 40 (overgang til sommerbolig). En vesentlig del av disse ville vært gode helårsboliger ennå i dag.

Fra midten av 70-årene er det, ikke uten betydelig velvilje fra de kommunale myndigheter hva vann og avløpsspørsmål etc angår, oppført ca 20 nye boliger, hovedsakelig på Vestgården og Tangen. Dette hjalp betraktelig på elevtallet i skolen.

I dag er barnetallet igjen redusert, men synes relativt stabilt de nærmeste årene.

Samtidig ser det i øyeblikket ut til at tilgangen på byggetomter er stagnert og at problemet i forbindelse med avløp vanskeliggjør aktuelle byggeplaner.

Hyttebebyggelsen er i det vesentlige oppført fra 50-åra og utover. Utbyggingen har skaffet øya sysselsetting og inntekter, noe som har hatt særlig betydning i en tid da øyas mange hvalfangere måtte søke andre inntektskilder.

Hyttebyggingen har for det meste skjedd nær sjøen og uten helhetsplan. Attraktive naturområder er i dag utilgjengelig for øyas egen befolkning. Svært, svært lite av strandlinjen er sikret for almenheten.

Ferge
Utbygging av service-tilbud m.v. har skjedd gradvis. Imidlertid bør det nevnes at utviklingen skjøt noe mer fart etter at Veierland ble overflyttet fra Stokke
til Nøtterøy i 1964.

Fergeforbindelsen har utviklet seg både hva bekvemmelighet og rutetilbud angår. Ved anløpskaia på Tenvik og Vestgården er det i tillegg oppført kraner som har lettet transporten til og fra øya vesentlig.

Fergedriften er sterkt Subsidiert.

Annen service
Øya har fått fast renovasjonsordning, vedlikehold og brøyting av veiene, brannvaktordning m.m.

Vann
Farrisvann ble lagt over til Veierland i 1979 og blir etappevis videreført til øyas husstander.

Veilys
Betydelige deler av øyas veinett har fått belysning, og utbyggingen fortsetter etappevis også her.

Brygge, garasje og p-plasser
Øyas befolkning har lagt ut fellesbrygge og bygd fellesgarasje på kommunalt areal på h.h.v. Alby og Tenvik.

I tillegg er det på Tenvik avsatt reserverte p-plasser i påvente av flere garasjer. Dette prosjektet har dessverre måttet vente bl.a. fordi den fortsatte hyttebyggingen på Veierland har ført til nærmest kaotiske forhold på p-plassen i sommermånedene.

Flere eksempler kunne nevnes for å illustrere den utviklingen som har skjedd opp gjennom årene og som har representert en bedring av folks levevilkår.

Utviklingen har imidlertid også enkelte uheldige sider.

Fortsatt føler øyas befolkning en viss utrygghet m.h.t. mulighetene for å opprettholde et tilstrekkelig befolkningsgrunnlag for at skole, forretning, ferge, post samt de øvrige godene skal kunne beholdes. Foreningsliv og fritidsaktiviteter drives i dag med betydelig innsats fra enkeltpersoner. Skulle befolkningsgrunnlaget reduseres ytterligere, vil det bli
svært vanskelig å rekruttere deltagere såvel som ledere til disse aktivitetene som har så stor betydning for miljøet og det sosiale liv på øya.

Videre viser utviklingen på andre områder å ha nådd et metningspunkt. Dermed oppstår muligheter for interessekonflikter. Mer enn noensinne synes det nødvendig med styring og helhetsplanlegging.

Spesielt på en øy som Veierland - med de naturgitte begrensninger den har - er det riktig å foreta en gjennomtenkt og helhetlig fysisk planlegging med sikte på å bevare de kvalitetene og verdiene for lokalbefolkningen som et godt nærmiljø med tilgang på varierte naturområder representerer.

Kartlegging av naturen og bomiljøet på Veierland
Før en helhetsplanlegging kan finne sted, er det nødvendig å se nærmere på de forhold som kan ha betydning for bomiljøet, og hvilke hensyn og interesse det er ønskelig å kartfeste.

Følgende forhold har vært underlagt registrering/vurdering:

  • Arealbruk (bolig-/fritidsbebyggelse, landbruk etc.
  • Naturforhold (dyreliv, vegetasjon, strandområdene, kulturlandskapet, verneinteressene
  • Næringsgrunnlag
  • Befolkningsutviklingen
  • Skolen
  • Servicetilbud (ferge, forretning, post m.m.)
  • Friluftsliv

Under arbeidets gang innså man også betydningen av å trekke inn enkelte historiske aspekter.

Kjennskap til Veierlands historie, da spesielt den nære fortid, er viktig for vår forståelse av situasjonen slik den er i dag og ikke minst for vår følelse av tilknytning til øya.

Dette har særlig betydning for alle innflytterne, fastboende såvel som hyttefolk.

Etter å ha drøftet disse hensynene/interessene og veid dem opp mot hverandre, har vi latt utredningen munne ut i en sammenfatning og anbefalinger.

Arealkart.png

Regulering

Befolkning • Utvikling på Veierland

Ved hjelp av grafiske fremstillinger ønsket vi å belyse befolkningsutviklingen på Veierland i dette århundre.

Det viste seg imidlertid vanskelig fordi Statistisk Sentralbyrå ikke begynte â registrere folketallet i de enkelte valgkretser før i 1970.

Heldigvis har vi kunnet gå inn i de gamle skoleprotokollene og ut fra dem lage en kurve over antall elever ved skolen fra starten i 1863.

Derved får vi likevel et visst bilde av befolkningsutviklingen på Veierland.



Skoleunger

Høsten 1993 var det bare 8 elever på skolen. Disse fire var alene på sitt klassetrinn: Far venstre Nina i 3. klasse, Anette i 6. klasse, Matias i 1. klasse og Alexander i 2. klasse.

Antall_husstander

Antall_elever

Skolen og lærerne

I 1861 satte Veierlendingene opp sin egen skolebygning for egne innsamlede midler. Ingen dårlig prestasjon. Sogneprest Ross i Stokke berømmet da også øyboerne for deres offervilje når det gjaldt skolebygningen.

Veierlands første skole er fremdeles "offentlig bygning", da den i dag rommer øyas postkontor. Inntil automatiseringen av telefonen høsten 1980 la også sentralen her.

"Den lovbefalede undervisning i Veierlands Kreds" — som det så fint heter i de gamle skoleprotokollene — fortsatte i denne bygningen frem til 1918. Da flyttet man inn i det nye skolehuset, som er i bruk den dag i dag. Den gang het det Berg skole. Når det gikk over til å hete Veierland skole, har vi ikke klart å få greie på. Muligens er det av praktiske grunner bare "blitt sånn", uten noe offisielt navnskifte.

Den første læreren på Veierland vi kjenner til, er Holhjem. Han ble ansatt ved Haugan skole i Stokke i 1863. Veierland hørte til Haugankretsen den gang og følgelig måtte Holhjem "dele seg". En gang fikk han kommunalt bidrag til å anskaffe en pram til overfarten, men senere ble 2 spesidaler og 96 skilling pr. år til «overfartspenger» en fast utgiftspost i skoleregnskapet. Først i 1876 fikk øya egen lærer.

Som det fremgår av kurven har elevtallet gjennom årene variert sterkt. Til tross for store elevkull har skolen likevel bare hatt en lærer ad gangen.

I skoleloven av 1969, § 5, står det imidlertid at det ikke skal være mer enn 12 elever i udelt skole. Da vi i 1977 hadde 13 skoleelever, fikk vi tildelt en lærerstilling til. Lisbet Karlsen ble således Harald Aas' første faste kollega på Veierland. Hun ble til 1982, kun avbrutt av svangerskapspermisjon. I permisjonstiden vikarierte Kari Botnemark og Grete Berton for henne. Lisbet Karlsen ble etterfulgt av Mona Wærland, 1982/83.

P.g.a. flytting gikk elevtallet plutselig drastisk ned og fra skoleåret 1983 var det bare 8 elever på skolen. Dermed måtte vi "nøye" oss med en timelærerstilling 9t/uke. Denne ble besatt av Johnny Moe.

Rekken av lærere på Veierland ser slik ut:

1876 - 87 : Ferdinand Gleditsch
1887 - 1913 : Nils Semmingsen Undset
1913 - 21 : Edvin Furu
1921 - 24 : Kristian Hansen
1924 - 47 : Trygve Gregersen
1947 - 48 : Åse Andersen
1948 - 52 : Bernt Berntsen
1952 - 53 : Marit Fallet
1953 ' 54 : Arne Erdal
1954 - 65 : Lars Augestad
1965 - d.d : Harald Aas
1977 - 82 : Lisbet Karlsen
1982 - 83 : Mona Wærland

Ellers virket i kortere perioder i 50-årene disse lærerens: Bjørn Larsen, Bjørn Lønnmoe, Åse Lønnmoe og Trond Hegdal. Senere: Aud Aas og Kari Paulsen.
Kommunikasjoner
Ferge
Karin Bang
Det hevdes fra presumptivt kompetent hold at navnet Veierland skal være avledet av Vå, som betyr avkrok, avsidesliggende sted. Personlig har jeg alltid ment at denne forklaringen virker noe søkt og holder en knapp på at navnet er det samme som Vear, skogrikt sted. På den tiden navnet ble til, er det sannsynlig at hele øya har vært tilvokst med skog.

Likevel, sett med våre øyne og utfra dagens krav kan saktens øya fortone seg som litt av en avkrok.

Vi vet at rutebåter fra 1880 anløp Alby. (Tidligere hadde nærmeste anløp vært Langø. Båtene Telegraf, Kvik, Oscar og Løven trafikkerte henholdsvis Tjøme og Vestfjordene, rutene krysset hverandre i Vrengensundet. Det var daglige ruter med servering ombord. Disse båtene ble avløst av Vrengen og Vestfjorden som var i fart til 1938. Da overtok A/L Øybuss forpliktelsen til å holde Fergeforbindelse til Veierland, og Veierland L, en ishavsskøyte etter tegninger av hvalskytter Oscar Amundsen, Veierland, ble satt inn i trafikken. Den ble imidlertid beslaglagt under krigen, og i krigsårene foregikk all trafikk til og fra Veierland med åpne snekker.

I 1964 kom Veierland II som relativt snart viste seg å ha for liten i kapasitet og den var heller ikke særlig formålstjenlig på andre måter. I 1982 ble den avløst av en ny og bedre båt
med det lett forvirrende navn Jutøya, som hittil synes å fungere godt. Et stadig ønske på Veierland er en utvidelse av rutene, noe som kanskje ville gjøre det mulig å komme "avkroksyndromet" til livs.

Fergefører siden 1930:
Vrengen Kaptein Torgersen (Hvasser?)
Veierland I Andreas Paulsen, Tenvik
Veierland II Arne Paulsen
Ragnar Christensen
John Andersen alle Veierland
Jutøya: Arne Paulsen
John Andersen
Nils Jørgen Borgland alle Veierland
Jan Ove Evensen (avløser)
Elektrisk strøm, telefon og post
Karin Bang
Elektrisk strøm kom til øya i 1921. I 1911 - 12 kom telefon.

Sentralen ble bestyrt av fru Jenny Clausen gjennom 18 år. I 1938 overtok fru Anna Andersen og fra da av og til automatiseringen i 1980 (?) var Veierlands telefonsamband i gode hender hos familien Andersen idet datteren Bjørg (senere fru Clausen) tok over, alltid vennlig og hjelpsom og villig til å yte noe utover det nødvendige. Lokalmiljøet ble fattigere ved nedleggelsen av telefonsentralen, på den annen side var det vel ingen som ikke unte Bjørn Clausen å gå av vakt.

Heldigvis har vi gleden av å beholde henne "på posten".

Post til Veierland gikk opprinnelig over Kjøpmannskjær, det var en enke i Rønningen som "rodde posten" tre ganger i uken. Senere med daglige anløp av rutebåt ble det også disse som kom til å føre posten. Poståpneriet på Veierland ble skjøttet av før nevnte Jenny Clausen, parallelt med hennes arbeid på telefonsentralen og har også senere gått hånd i hånd med dette i det stillingen senere ble overtatt av fru Anna Andersen og etter henne av vår alles Bjørg.
En flik av Veierlands arkeologiske historie
Jan Brendalsmo

Etter den siste istida, da landet vårt dukket opp av havet befridd fra de enorme ismassene, skulle det gå enda noen tusen år før Sjøholmåsen på Veierland ble synlig. Med sine 52 meter over dagens vannstand var åsen ennå i steinalderen bare ei båe. De menneskene
som dro hit ut i havgapet enset vel knapt skjæret.

3000 år seinere har det vært jegere i området: De mistet ei flintøks under jaktturen sin og denne øksa ble gjenfunnet for omlag 100 år siden.

Først i bronsealderen (ca. 1500 år f. Kr.), da havet sto omlag 15 meter høyere enn i dag, var såpass mye av det vi nå kjenner som Veierland kommet til syne at det fantes grunnlag for ei bosetting på den vestre av de to øyene
(se fig. 1). Om det har bodd mennesker på øyene i denne perioden vet vi ennå ikke, men det finnes tre gravminer av den typen som vanligvis regnes for bronsealderskikk: Steinrøysene på høydedraget øst for kirken og en på Sjøholmen (merket med R på figurene). Denne type gravlegging, røyser, kan også forekomme inn i den perioden vi kaller jernalderen. Et eksempel på dette er vel den vesle røysa helt sør på Veierland (Se fig. 3)

En annen mulighet med de tre førstnevnte røysene er at de ikke er bygd av bofaste på Veierland, men av bønder på Nøtterøy, Tjøme eller Stokke. Det er umulig i dag å si hvem som har "eid" Veierland på denne tiden, og inntil det eventuelt blir gravd fram spor av bosetning fra bronsealderen eller eldre jernalder, så før vi slå oss til ro med røysene som de ligger.

Noe før år 0, godt inn i eldre jernalder, er konturene av dagens Veierland begynt å bli klare
(se fig. 2) Større områder på begge hovedøyene gir nå godt grunnlag for fastboende bønder. Det er spørsmål om det ikke på denne tiden kan ha vært en eller flere gårder på øyene:

Det er jordvei til det gode havneforhold for datidens båter. Det er gjort et gravfunn fra denne perioden, men det er ikke opplyst
hvor på Veierland det kommer fra. Det dreier seg muligens om ei kvinnegrav, der innholdet bestod av ei spenne av bronse, to kar av leire, et spinnehjul, en kniv og en sigd. Vanlige gaver å få med seg, ting en trengte på veien til dødsriket.

På kartet fig. 2 er dagens gårdsgrenser mellom Alby og Vestgården/Krika markert. Vi ser at den i stor grad følger de lavestliggende områder mellom de to øyene, men at den også slynger seg opp om åsen med de to røysene øst for kirken samt den bratte åsen nord for skolen.
Årsaken til at disse to høydedragene, som naturlig hører til den østre øya der Alby i dag ligger, tilhører Vestgården og Krika kan være flere. Muligens har det sammenheng med gårdsdelingen i middelalder og nyere tid, muligens var grensene gitt allerede i eldre jernalder.

Eldre språkforskere mener at Alby ("hovedgården") ligger på den plassen der den første gården på øya ble lagt. Seinere skal så Vestgården, ("den vestre av to eller flere gårder"), ha kommet til. Etterhvert også Tangen, Krika og Oslebakke.

Når gårdene ble ryddet, eller når navnene ble til, er ikke mulig å avgjøre med språkforskning alene. Stiller vi det sammen med f.eks. fig. 2, som viser hva som var
over vannet i eldre jernalder samt hva som fantes da av fullgod lettdyrka jord, så ser vi at det kan gis grunnlag for en eller flere gårder med beiteområder til. Som navntyper er Alby og Vestgården definert i forhold til hverandre, mens Tangen og Krika begge er såkalte naturnavn som beskriver terrenget for gården eller særegenheter ved det. Oslebakke ("Asleifsbakke"?) er av en yngre type, og vi ser også at det må ha vært andre sysler enn jordbruk som var hovednæringen for Oslebakke/Havna.
(se fig. 2 og 3).

Slik Veierland var i eldre jernalder er det ikke urimelig å forvente to separate bruk, ett på hver av de to største øyene.

Pâ slutten av den yngre jernalderen, i vikingtiden, er sporene etter Veierland-bøndene plutselig mange og interessante. Det er blitt innlevert gjenstander fra i alt tre forskjellige gravhauger. En godt utstyrt mannsgrav fra Vestgården, (ukjent bruksnummer), en gravhaug for en smed og ytterligere en mannsgrav. De to siste er sannsynligvis også fra Vestgården, da det ved innlevering av det første funnet noteres at "det finnes flere lignende hauger på gården..". I tillegg er det "ved pløying på Veierland" funnet en armring av bronse fra samme perioden.

Sannsynligvis har det vært flere av disse lave jordhaugene, gravene, fra yngre jernalder rundt om på Veierland. Noen er nok pløyd helt bort i dette og forrige århundre og gravgodset knust og ødelagt. Men fremdeles kan det ligge glemte graver pg. hustufter igjen fra denne tida.

Uansett, de funn som foreligger fra vikingtida viser at det på øya må ha vært et solid samfunn av jordbrukere med sine slaver der. At øya har huset en smed er interessant, han har nok fungert som bygdesmed også for de som bodde nærmest på hver side av fjorden.

For å gi et kort resyme: Veierland har hatt fast bosetting fra yngre jernalder, sannsynligvis før det også. I alle fall har det vært grunnlag for det, noe bl.a. de tre røysene og en kvinnegrav gir et hint om. På bakgrunn av det arkeologiske materialet er det ikke mulig å si noe om andre sysler enn jordbruk og smedvirksomhet, men utifra øyas beliggenhet kan vi vel vente fiske, sjøfart og fjernhandel ikke var ukjente yrker eller bisysler.
Hvilken gård som er eldst er ikke mulig å fastslå i dag, men de foreløpige funnene tyder på at området ved Vestgården (142/4) peker seg ut. Tar vi med områder for lettdrevet jordbruk og gode havneforhold så kommer også Alby (138/l) inn i bildet. At gårder er blitt
flytta, og navnene med, er ikke ukjent. Så selv om
navnet Alby er tolket å være det eldste av de som nå er i bruk, så er det ikke dermed sikkert at den eldste gården lå der Alby ligger i dag.

Dessuten mener O. Rygh (i "Norske Gaardsnavne") at den eldste gården har hatt øyas navn, Vá ("vrå, krok").

I følge yngre navneforskere (I. Vik, 1974) er dette navnet av en type som kanskje kan stamme fra den eldre jernalder.

Fra og med middelalderen mister arkeologene en av sine best kilder, gravene og gravnavnene. Ved innføringen av kristendommen blir de døde lagt ved kirkene, ikke ved gårdene.

På Veierland ble det ikke reist noen kirke før i 1905. I stedet kommer de skriftlige kildene forskningen til hjelp, men også disse må vurderes opp mot det jordfunne materialet, spor etter bosetting og arbeid.

Dette var en kort gjennomgang av det arkeologiske materialet fra Veierland. Sammen med en oversikt over øyas kulturlandskapshistorie og gårdshistorie kan man i dag få en god idé om hva som har skjedd her ute siden de første skjær kom til syne i havgapet.

landet_heves

Dyrket

Figurene 1 - 3 viser hvordan Veierland så ut på forskjellige stadier av sin vei opp av havet fram til dagens utseende.

R = gravrøys
//// (skravering) = lettbrukt jord ("A" på ØK-kartene)
---- = utstrekning på Veierland idag
Heltrukken strek = utstrekning på Veierland da havet sto hhv. 5, 10 og 15 meter høyere enn idag
Fig.1: Veierland i bronsealderen (15m = ca. 1500 år f.Kr.)
Fig.2: Veierland på overgangen bronsealder/eldre jernalder (10m = ca. 500 år f. Kr.)
Fig.3: Veierland i begynnelsen av yngre jernalder (5m = ca. 400-500 år e. Kr.)


MERK: Vannstandsgrensen på de tre figurene er ikke eksakt, mht. datering: kartene er tegnet ut for å gi et inntrykk av forholdet mellom historisk alder og landheving.

Om næringsgrunnlaget på Veierland i eldre tid
Karin Bang

Det er grunn til å tro at næringsgrunnlaget for befolkningen på Veierland opprinnelig har vært en blanding av jordbruk, jakt/fiske og sjøfart. Kombinasjonen av de tre sistnevnte faktorer ga Veierlendingene spesielle forutsetninger for å komme tidlig med da selfangsten i 1940-årene revolusjonerte næringslivet i Tønsbergdistriktet. Vi vet at Svend Foyn rekrutterte en påfallende stor kontingent veierlendinger til sin ishavsflåte, at de fortsatte som hvalfangere etter 1868 og vi finner de samme folkene (eller neste generasjon) på lønningslistene til andre rederier senere. Det kan trygt sies at hvalfangsten kom til å prege Veierland i ekstrem grad de hundre årene den varte. Imidlertid bør det heller ikke glemmes at øya i hele denne perioden også avga folk til koffardi, slik den hadde gjort før ishavsfangsten. At et par frakteskuter var registrert her er bekjent, og at noen også må være bygget her er sannsynlig (jfr. stedsnavnene Verven og Vervodden).

Siden de fleste menn i arbeidsdyktig alder det meste av året var på sjøen ( i koffardi kunne fraværet fra hjemmet strekke seg over flere ar) må jordbruket som regel ha vært forestått av kvinnene sammen med gamle menn og unggutter under konfirmasjonsalderen. (Å være konfirmert var nærmest en betingelse for a kunne få hyre.)

Sesongarbeidere til jordbruket kom årvisst fra Sverige, hvor armoden blant de dårligst stillede på denne tiden var skrikende. De som så seg mulighet til det, ble værende. (Jfr. "Svenskeglova" sør for Kjøholmen.

Familiene var ofte store, også grunnet høy dødelighet for begge kjønn med derav følgende hyppige omgifter med særkullsbarn på begge sider.. Barna måtte tidlig hjelpe til og lære å utføre voksent arbeid.

Mye kan leses ut av bygdebøkene. Jeg vil nå gå tilbake forholdene slik jeg husker dem fra min barndom i 30-årene. I 1927 skal øya ha hatt en befolkning på ca 350 personer. Av mennene er fremdeles langt de fleste hvalfangere.. Skolen har ca. 50 elever.

Det er bare fire gårder, Alby nordre og søndre, en parsell av Vestgården og Søndre Tangen hvor eierne er bønder på heltid, tre av dem er innflyttere. Men nær sagt hvert eneste hus er et småbruk med poteter or grønnsaker til husbehov, bærbusker, frukttrær, de har høns om ikke annet, men også ofte gris, ei ku eller to, en hest ( for leiekjøring, det er bruk for dem i skauen eller til transport, de kan også leies ut i onnene til dem som har mere jord). Søndre Alby var såvidt jeg husker eneste gården med mer enn en hest, men jeg husker tydelig 6 - 8 andre hester.

Skauteiger har gitt ved og bygningsmaterialer, direkte skogdrift har bare forekommet i relativt liten grad.

Det fantes også folk som hadde begitt sjøen tidlig og var blitt fiskere på heltid. I 1890-årene var det stort sildeinnsig i fjorden, og salterier grodde opp mange steder, også på Veierland hvor vi fremdeles her "Salteriodden" sør på øya. I 30-årene var det et stort og innbringende hummerfiske og fremdeles rikelig tilgang på andre fiskeslag. Det fantes også oppkjøpere som reiste helt til Oslo med fisken i egne skøyter. Det var størje og nise i fjorden, og sjøfugljakt og eggsanking på skjæra ga faste tilskudd til husholdningen.

Tradisjonene fra en tid med naturalhusholdning var levende også i velstandshjem hvor det ikke lenger var noen dyd av nødvendighet. Arbeidsfordelingen slik jeg husker den var knivskarp: hus, hage (evt. fjøs) for kvinnene, båt, børse (evt. stall) for mennene.

Noen år hadde øya sin egen baker. En tid fantes det også to butikker med dagligvarer, pluss en tredje som visstnok vesentlig handlet med sysaker.

Selv om det fantes daglig forbindelse med Tønsberg (fjordbåten "Vrengen") var det såvisst ikke noe man benyttet seg av i utrengsmål.

Det må ha vært omkring 1920 de første eksemplarer av arten badegjester innfant seg. Til begynne med som leieboere, mens sjølfolket midlertidig flyttet i kjeller eller bryggerhus. Det første gamle Veierlandshuset gikk over på badegjesthender i 1927. Noe tidligere var den første hytten "Porto Fino" bygget i Krikakilen. De siste årene før krigen begynte hyttebyggingen å skyte fart. Men rent galt ble det ikke før i etterkrigstiden. Det tok
sin tid før veierlendingene lærte å ta seg betalt for det de solgte, og innen det kom så langt, var det ikke stort igjen å selge. Tomtesalg og hyttebygging sørget likevel for en relativt myk overgang for endel av de impliserte da hvalfangsten tok slutt i siste halvdel av 60-årene.

Og fremtiden?

Om den er det som bekjent vanskelig å spå.
Fantasier om bosetting og gårddeling på Veierland
Roar L. Tollnes, Arkitekt M.N.A.L. Sandefjord 21.12.1983

For et såpass oversiktlig område som Veierland kan det være fristende å la fantasien leke litt - og det følgende står helt og fullt for egen regning:

Alby bør betraktes som hovedgården og omfattet sannsynligvis en gang hele øya. Det er ikke utenkelig at tunet var på samme sted som i dag. På bakgrunn av landhevningen, som sakte og sikkert skyver havet tilbake, kan gården på dette stedet være oppført ved begynnelsen av vår tidsregning eller noe før. På denne tiden og gjennom de følgende hundreårene til godt inn i middelalderen må Alby-kilen ha vært Veierlands desidert beste og værsikre havn. Kjølholmen/Sjøholmen - som i dag er fastland - lå da som øy og en god skjerm mot øst. Det var utseilingsmulighet både mot nord og syd, og fra holmen kan det sees rett over mot Vrengensundets vestre utløp. Det gamle "Grindholmasundet" er ofte omtalt i sagalitteraturen. De par første århundrene etter Kr. var havet rundt 5 m høyere enn i dag, og Albys "hovedbrygge" kunne være i forbindelse med steinknatten 60-70 m øst for tunet, mens de grundtstikkende båtene forøvrig lett kunne dras opp hvor som helst på stranda.

Tangen har skriftlig belegg fra 1315 og Vestgården fra 1398, men begge er nok eldre. Ser vi på Tangens jordvei må en eventuell deling fra Alby ligge godt inn i vikingetiden eller tidlig middelalder. Før var det neppe særlig gode dyrkningsmuligheter. Navnet
Tangen er rent naturbeskrivende og Vestgården, den vestre gårde må være navnsatt i forhold til en annen gård. Den eneste mulige er Alby.

Det er fristende å anta at Tangen og Vestgården er fraskilt Alby samtidig, og at Krika så senere er fraskilt Vestgården. I skriftlige kilder er
Krika først nevnt mot slutten av 1500
tallet. Med tanke på at all forbindelse med omverdenen — og vel også lokal ferdsel -—måtte skje pr. båt gir vel gårdsnavnet Krika/bortgjemt krok/et godt bilde av situasjonen.

Hva så med Oslebakke? Gården må ha tilhørt Alby langt opp i århundrene. Den tidligere nevnte Alby-havnen grunnet opp. Båtene, skutene, ble konstruert på annen måte og måtte ha mer vann under kjølen. Alby måtte finne ny havn, og fant det på egen grunn, syd-øst på øya. Spiren til den nye gården, som fra først av rett og slett het
Hamna, ble lagt. Den nevnes 1593 som Haffuen. I 1723 fortelles det om gode hus og gjerder og at gården ligger beleilig for reisende. Så beleilig lå den at eierne kunne drive gjestgiveri, nok et kjærkomment tilskudd til leveveien og til god velstand.

Med de nevnte gårdene er dagens gårdsmønster klarlagt. Ved de senere delingene er hovedgårdstilhørigheten klar. Ved deling av Tangen får vi Søndre Tangen (Tange - Tangen brukes noe om hverandre og vi får senere også Søndre Tange-løkken (bruknr. 3). Da Johan Bryde fradeler og selger "den Søndre Løkke" 1852 tar han med i det tingleste skjøtet at den nye eieren skal oppsette "6-seks favner stengjærde årlig" til det resterende er fullført. Og med dette er vi kommet i kontakt med siste
gård-deling. Senere blir det utskilt boligtomter, og det er en annen historie.


Gaardsgrenser

Gårder/småbruk på Veierland for ca 50 år siden
Det er bare to gårder som driver med dyr på Veierland i dag: Alby og Vestgården (Rustan), mens det for ca. 50 år siden faktisk var 30 gårder eller småbruk. I et forsøk på å definere hva som er gård og hva som er småbruk, har vi her valgt å kalle det for gård der man hadde hest.

Som følge av alt dyreholdet var det nødvendig med grinder og dem var det mange av. De er markert på kartet.

Følgende hadde gård/småbruk på Veierland i 1930-årene:
Oslebakke
1 Harda Hansen småbruk
2 Anne og Hans Torsen småbruk
3 Gusta og Martinius Hansen småbruk
4 Sofie og Olav Hansen småbruk
Brekke
5 Signe og Otto Olsen gård
Rønningen
6 Klara og Anders Kristensen småbruk
7 Gusta og Aslak Solberg småbruk
Tangen syd
8 Marie og Ola Lappegård gård
9 Anna Andersen småbruk
10 Grethe og Bernt Karlsen småbruk
11 Florence og Matildhus Davidsen gård
12 Jenny og Bjarne Klausen småbruk
13 Marie og Lars Kristensen gård

Tange Løkka
14 Anna og Magnus Arnesen småbruk
Båsløkka
15 Helga og Olaf Olsen småbruk
16 Aksel Amundsen småbruk
Krika syd
17 Dina og Anders Larsen småbruk
18 Anna og Abreham Jacobsen småbruk
19 Oline og Hans Halvorsen småbruk
20 Marie Hansen, butikk til 1938 småbruk
Krika vest
21 Olga og Thomas Torgersen småbruk
Krika øst
22 Olav Soli gård
Krika nord
23 Alma Andersen gård
Alby
24 Olav Torgersen gård
25 Emma og Nils Hobæk gård
26 Klara Fredriksen småbruk
Vestgården
27 Johanne Paulsen gård
28 Alf Bang forpaktet ut
29 Knut Helgheim gård
30 Marianne og Edvard Breien gård
(overdratt til Helgheim)


Gård_og_hus

pastedGraphic



Gamle stedsnavn — med noen forklaringer
Alby Hovedgården
Anund-diket
Bestemorskjær
Bestemoråsen
Bergshagen
Bettybakken
Bringebæråsen
Bangbakken
Brentås Sannsynligvis etter en brann
Brekke Bakke
Båsløkka Nevnt som Baasen i bygdeboka
Bygg-glova Her ble det dyrket bygg under krigen

Den svarte grinda Spøkeri som tok form av at hestene skydde stedet

Det brente
Dorabakken

Driversgrenda Langs her ble kyrne på Vestgården drevet ut på beite

Dynås En folkelig forklaring på formasjonene
Putås En folkelig forklaring på formasjonene
Flyndrehøl En god fiskeplass
Fritzebakken
Gata Driftegate

Godthøl God ly, nødhavn
Gregerskilen Etter Hans Gregers
Gråten
Guttorm-huset
Himbær Herfra måtte Antoni Jacobsen bære høyet hjem

Hverven Her ble det bygget skuter
Iversolla Olla til mor Iversen
Jesperløkka
Jonseløkka
Jordbærskjær
Jutodden Et dansk skip skal ha gått ned utenfor her
Karen-brygga Etter Karen Pers (Karen til Per)
Kjelane Her er det jettegryter
Kjøia Myrlendt område
Kjølholmen Antagelig av ordet kjølhaling
Krika Vrå, vinkel

Kvie Trang innhegning hvor kyrne ble melket

Løkka Havn, jorde inngjerdet for seg selv i utmarka

Makrellberget
Meglova Av "med", siktemerke til å orientere seg etter i terrenget

Mekkelhagan
Mor Weiers løkke
Myra Myrledte jorder. Ofte er det rene innsjøen her

Neperoa
Nøttaberget Her var det mye hasselnøtter
Oslebakke Muligens av Aslaug
Pershage Etter David Pedersen
Praten Der veier og folk møttes
Rispa
Rønningen

Salteriodden Her drev man med salting under sildeinnsiget i 1890-årene
Seilersberget Her speidet de hjemmeværende etter hjemvendende skuter
Sibylleskjær Sibylla ble en gang rodd over fra Stokke og satt i land her

Skolebakken Etter skolen som holdt til på dagens posthus inntil 1918.
Her foregikk også 17. mai-feiringene

Skytterbanen Øvelsesskyting for soldatene på Håøya før, under og etter l.
verdenskrig
Sommersbakken Her samlet ungdommene seg til dans om sommeren
Sommerfjøset Hvor kuene sto natta over om sommeren. Sommerfjøset sto
helst i skillet mellom inn- og utmark

Sperrabakken Etter forpakter Hans Sperre på Alby
Svenskeglova Et svensk ektepar slo seg ned her for en kortere tid,
antagelig rundt århundreskiftet. (Våre tidligere
fremmedarbeidere)


Gamle stedsnavn

Tillas tomt Etter Tilla Båsen
Thorseløkka Etter Markus Thorsen
Torskesprekka God torskeplass utenfor her
Trinaberget
Vatninga Drikkeplass for dyrene
Vestgården



Rispa


Thorsen 16


Bygninger på Veierland
Roar L. Tollnes • Arkitekt M.N.A.L. • Sandefjord 21.12.1983

Veierland kan fra flere synsvinkler betraktes som et "mini-Vestfold." Dette gjelder nær ubetinget for den bevarte bygningsmassen. De fortsatt bestående våningshusene illustrerer god lokal byggeskikk gjennom de siste par hundreårene.

Denne lille bygnings-betraktningen baserer seg utelukkende på en kortfattet eksteriørmessig vurdering.

En fullstendig registrering basert på retningslinjene fra "Sekretariatet for registrering av faste kulturminner i Norge" er sterkt ønskelig, men tidsbegrensningen, bygninger eldre enn 1900, bør trekkes nærmere vår tid, fram til 1940. En del av bygningene burde vært undersøkt mer inngående. Vår tid har vist seg å være en farlig tid for bevaring av gamle bygningers identitet.

Den høye gavlbygningen på
Oslebakke representerer i utformingen en byggetradisjon som i kystområdene kan følges ned på 1600-tallet og som var sterkt utbredt gjennom 1700-årene. I dag finnes få eksemplarer bevart. Bygningen på Oslebakke har en enestående beliggenhet mot det gamle havneområdet.

En stor del av Veierlands gamle bygninger er reist på 1800-tallet. Enkelte bygninger er omgjort såpass mye at de har mistet preg av opprinnelsestiden. Tidlig, meget tidlig, 1800-tall kan imidlertid gjenkjennes en rekke steder.

Perioden må ha vært en oppgangstid for beboerne på øya.

Den lave og, i forhold til lengden, smale bygningen, som vi finner sør på
Oslebakke, hvit med grøn tilsettingsfarge, representerer en enkel og fin byggeskikk med sadeltak. I bygningsmassen fra første halvdel av forrige århundre er den godt representert. Bygningstypen har flere representanter, med noe variasjoner, sannsynligvis også tidsmessig. På Vestgårdens grunn finnes den lille røde bygningen ("Solstua") som av enkelte hevdes å være Veierlands eldste hus. Uten nærmere gjennomgang må nok det tas med reservasjon, men rundtømmer og åstak peker et stykke bak i tid.

Av de noe større bygningene med sadeltak finner vi våningshusene på de to søndre
Vestgården-gårdene. Den nordre av disse har flat ark på østre takflate og er
proporsjonsmessig en meget god representant for typen. Nordre gård i
Alby-tunet representerer variasjon av typen og oppgis i "Norske Gardsbruk" (N.G.) å være bygd 1838.

Den to-sidighet i takutformingen på første halvdel av 1800-tallet som vi finner over deler av Vestfold, er også representert på Veierland. Det finnes flere gode eksempler på bygninger med halv- valmet-tak, tak med "brekte hjørner".
Tangen-gårdene stiller med
2 eksemplarer som ligger slik at de kan se over til hverandre over jordflatene ovenfor Østre Tangenkilen. Det søndre av disse, under sitt enorme tuntre, har fått en yngre tids fint utformet sveitserveranda på vestveggen. Huset angis (N.G.) å være oppført
omkring 1830. Den nordre bygningen kan være noe yngre, også den med en, riktignok atskillig mindre, sveitsertilvekst, på østveggen.

Våningshuset på søndre
Alby-gård har halvvalm og angis å være bygd omkring 1820 (N.G.). Det har spesielle trekk som stiller det i en klasse noe for seg selv og er merket av senere byggearbeider.

Krika-gårdene finnes både eldre og yngre tidsepoker representert i en levende variasjon. Siste halvdel av 1800-tallet er sannsynligvis representert i flere av dem, b.nr. l, b.nr. 6 og b.nr. l2.

Bygningen på
Vestgården, i svingen like vest for kapellet, representerer overgangen til vårt århundre. 1. etasje er eldre enn 1836 - med bryggerhus i kjelleren - mens overetasjen er oppført rundt 1910. Da ble bygningen også forlenget noe. Sveitserstilen kommer til uttrykk i en rekke detaljer som bl.a. gesimsutformingen og det noe slakere takfallet.

Sveitserstilen har ellers egne representanter av klasse. På
Vestgården, i lia nord-øst for kapellet, ligger en spesielt fin sveitserbygning. Oppførelsestid oppgis å være så sent som 1915. Fra rundt denne tiden og fram mot siste krig føres det opp en rekke bolighus, uavhengig av gårdsbebyggelsen. Det er tydelig en ny blomstrende periode for øya, og bygningene føres opp i tidens stil med utgangspunkt i, jugend-perioden og tilgrensende variasjoner. Det kan pekes på den fine, gule, bygningen sør på Krika (b.nr.5) fra 1928/29 og de noen år eldre nord i østre Tangen-grend.

Men også
Vestgården har sine meget fine representanter, bl.a. bygningen like øst for kapellet med fine paneldetaljer, detaljer som delvis gjenfinnes på en av bygningene nord for Båsløkka.

Vestgårdens mini "herregård", den hvitmalte bygningen med mansardtak (vest for kapellet) bør også nevnes.

Siste stilepoke før annen verdenskrig, funkisstilen, har sine representanter, på
Tangen opp for Båsløkka og vel mest fremtredende i den røde bygningen østenfor kapellet. Bygningen angis å være reist 1932-33, muligens før. Her kjennes også arkitektens navn, Ahasverns Weire, født på Veierland, flyttet til Oslo og tok med seg fødestedet i etternavnet.

For de gamle
uthusbygningene er det nå en tydelig krisetid. Nye driftsformer fører til endret bruk, eller ingen bruk, med derav følgende minimalt vedlikehold. Flere av de gamle fjøsene er på rask vei mot ødeleggelse. En spesiell og interessant bygning er bl.a. det gamle steinfjøset på Oslebakke. Dette hevdes å være 300 år gammelt. Det burde bli sikret 300 år til på samme måte som enkelte av de gamle jordkjellerne bør sikres mot forfall. De representerer verdier som det kan være verdifullt å ta med inn i fremtiden.


Bygg-17


Låve-18

Kulturlandskap og verneverdig natur på Veierland
Ann Norderhaug

Kulturlandskap, hva er nå det? På en enkel måte kan vi si at berggrunn, jordsmonn, klima osv. vil bestemme hovedtrekkene i landskapsbildet med hensyn til landformer og det planteliv som vil gro i et område. Dette kan vi kalle et naturlandskap. Når mennesket
gjennom lang tid utnytter og påvirker naturlandskapet utformes det gradvis et kulturlandskap.

Med dagens teknologi og krav på rasjonalisering forandrer vi landskapet både raskt og radikalt.

I gamle dager ble kulturlandskapet stort sett formet gjennom et samspill mellom naturen, bonden og hans husdyr.

Det gamle kulturlandskapet var lyst, åpent og variert. Mye av det som i dag tiltaler oss i Veierlands landskapsbilde er det vi kan kalle rester av det gamle kulturlandskapet.

Naturen satte klare grenser for hva som kunne dyrkes på Veierland. Resten av øya ble brukt til forproduksjon og beite ( jfr. kartet med alle grindene på øya: ) I dag gror mange av de gamle løkkene og beitene igjen av seg selv eller plantes kanskje til med gran.

Gran i innmark kan på relativt kort tid forsure og forringe den jord som det kan ha kostet generasjoners arbeide å skape. I gamle dager var det lauvtrærne bonden favoriserte. Lauvtrærne gjødslet jorda og ga for og materialer til alle slags redskaper.

Klimaet på Veierland gir vekstvilkår for varmekrevende, såkalte edle lauvtrær, som fra mange synspunkter var særlig verdifulle for bonden.

Restene av det gamle kulturlandskapet er i vår tid levende kulturhistorie. Rydningsrøyser og steingjerder forteller om tidligere generasjoners slit.

De store bredkronete trærne og einerrabbene forteller på samme måte om en tid, da landskapet ble holdt åpent gjennom slått og beite. Naturbeitet ved Albykilen er et fint eksempel på et gammelt beitelandskap.

Hvis vi vil verne om Veierlands særpreg bør vi fremfor alt passe på at variasjonen i landskapet og vegetasjonen opprettholdes. Blant annet er det viktig å verne om
gamle trær, hasselkjerr m.m.

I denne forbindelsen bør det også spesielt pekes på at randsonene langs veier, grøfter og mellom skog og jorder er av særlig verdi både for landskapets utseende og for mange planter og dyr. Fra et naturvern- og trivselssynspunkt er også strandkanten en slik verdifull vegetasjonssone.


Dyrket-19.

Skogen på Veierland
Torgeir Bakka • Fylkeslandbrukskontoret i Vestfold • Skogbruksetaten

Er det skog på Veierland da? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått dette spørsmålet
gjennom årene, men svært mange reagerer med forbauselse når de hører at det er skog der. Forbauselsen blir ikke mindre når en kan fortelle at Nøtterøys største gårdskog ligger på Veierland - og at det meste av øya er skogbevokst.

Hva hadde Veierland vært uten skog? Ingen er vel i tvil om hva skogen betyr for klima og trivsel i kystbeltet. Uten skog ville nok klimaet bli et helt annet og langt barskere for folk og dyr.

Med sine mangeårige vekster er det skogen som dominerer landskapsbildet og påvirker livsmiljøet for planter, dyr og mennesker. Typisk for mange av våre øyer er at det veksler raskt mellom de gode og svakere boniteter. Slik også her.

I de nord-sydgående legder er det meget gode betingelser for kravfulle trær og planter. Her er det lunt - god jord og god fuktighet. Derfor er det her vi finner den beste tømmerskogen. Mange vil bli forundret over kvaliteten på tømmeret som finnes enkelte steder på Veierland. Fra disse frodige legdene går det ofte rett opp til skrinne åser hvor furua dominerer. For tømmerproduksjonen er disse åsene av mindre interesse, men for friluftslivet er de meget
verdifulle. Det er denne vekslingen mellom daler og åser som gjør landskapet variert og trivelig - og trivelig er landskapet på Veierland. Det er det mange som har oppdaget gjennom årene.

Dette var litt om skogens betydning for klima - trivsel m.v., men betyr skogen på Veierland noe økonomisk for eierne?

Det har gjennom årene blitt levert en god del tømmer og ved til salg fra Veierland og andre øyer.

Frem til omkring 1960-årene var det faktisk et tillegg i tømmerprisen for tømmer levert ved sjøen. Sjøtillegg ble dette tillegget kalt, og var meget gunstig for øyene.

Men tidene forandrer seg. I dag er det ikke noe tillegg for levering ved sjøen. Snarere tvert imot. Alt tømmer skal idag helst leveres ved bilvei. Dette fører til at det er meget vanskelig med tømmersalg fra øyene. Det blir mye håndtering og store driftsutgifter. I tillegg har treforedlingsindustrien hatt store vanskeligheter, og kjøpelysten har av den grunn ikke vært så stor.

Nå har det alltid gått opp og ned med tømmerprisen og etter- spørselen gjennom alle år, og det vil vel trolig bli slik fremover også. Derfor kan det fort snu igjen. Vi får håpe at den
vanskelige periode vi har hatt - nå er tilbakelagt slik at behovet og kjøpelysten på tømmer atter vil øke.

Veierland som viltbiotop
Stein Strandli

Veierlands kulturlandskap med lange, smale jorder, furukledte åser og frodig skog i trange dalfører danner et nærmest ideelt landskap for rådyr.

Knattvegetasjonen langs jordekantene gir godt skjul og tilskudd til vinterbeite. Åkrene gir rimeligvis det beste sommerbeite. Små snømengder og milde vintre gir gode overvintringsbetingelser.

El livskraftig rådyrstamme har da også tatt hele øya i bruk, men bestanden er størst på øyas midtre og søndre deler.

Store hyttekonsentrasjoner med lekende barn, turgåere og løshunder gjør kalveperioden og sommertiden utrygg.

Under gunstige forhold blir bestanden meget stor, men blir i slike perioder lett utsatt for uheldige jaktformer. En kontrollert avskyting vil kunne bidra til å opprettholde en passende bestand som glir godt inn i øyas øvrige dyreliv.

Som gode svømmere har stammen en naurlig utveksling med både fastlandet i vest og «fastlandsøyene» i øst.

Elg opptrer som streifdyr og kan bli stående på øya i perioder, men ikke som fast stamme.

Rev, hare. grevling og ekorn er derimot "fastboende veierlendinger". Bestanden er forholdsvis stabil og veksler etter næringstilgang og beskatning.

Villkatter kan representere en vesentlig belastning på bestand av hare, ekorn og en del fuglearter og er dessuten en konkurrent i revens matfat. Med så mange hytter vil det
nok dessverre etterlates en del "sommerkatter" eller ungekull som kjemper for å overleve. Denne bestanden bør holdes på et lavest mulig nivå for å bedre småviltets livsbetingelser.

Hele Veierlands strandsone er så belastet i sommerhalvåret at sjøfugl hekker meget sparsomt. Annen fugl han derimot gode betingelser, og en ser ofte et rikere fugleliv her enn andre steder.

Duebestanden tåler å jaktes på i rimelig grad, og kråkeflokkene ser ut til å være mer enn store nok.

Fasanbestanden går imidlertid tilbake også her, og det kan tyde på at vinteren i Oslofjorden blir for hard for arten uten systematisk vinterforing.

Ved å bevare øyas dyrkningsjord, kulturlandskap og gjenværende skogsområder, vil grunnlaget for en av Oslofjordens fineste viltbiotoper være sikret. Menneskelig adferd vil forøvrig avgjøre bestandens størrelse og artsrikdom.
Strandområder • Adkomst og utnyttelse
"Lov om friluftsliv" av 1957 slår fast at enhver har rett til å bade i sjøen fra strand og utmark, men at man ikke har lov til â raste eller sole seg i innmark uten eierens samtykke.

Finnes det områder langs kysten av Veierland der øyboerne selv og almenheten forøvrig kan dyrke friluftslivet? La oss se nærmere på hvordan kystlinjen er utnyttet:

Det er to kommunale brygger på Veierland, nemlig Tangen og Vestgården hvor fergen legger til.

Videre har kommunen for flere år tilbake ervervet et mindre område i Albykilen hvor det i dag er flytebrygge som eies og drives av øyas båtforening. Her er avtrede og søppeldunk.

Kjølholmen, på nord-øst-spissen av Veierland, er nå regulert til friluftsområde. Her legger båtfolket til. Det er plass til noen telt og det finnes avtrede og søppeldunker.

Videre sydover langs østsiden av øya er det veldig bratt og tett i tett med hytter. Det er ingen brukbar badeplass for almenheten før vi kommer et lite stykke syd for Rønningen.
Området er hverken kommunalt eller regulert, men noen få øyboere benytter det.

Fortsetter vi sydover, finner vi ikke et ubebygd område av betydning før på sydspissen av øya (øst for Terneskjær).

Men det er ikke så lett tilgjengelig fra land (hytter innenfor stenger) og har heller ikke de beste fortøyningsmuligheter.

Den ytterste delen av Taraldkilen er imidlertid regulert til friområde og litt lenger inn på østsiden av Krikakilen, har kommunen ervervet et lite område for å sikre adkomst
til strand/brygge for de innenforliggende hyttene.

Så har vi Hvervodden - kommunal eiendom og således offentlig strand. Der er svaberg og en liten sandstrand, velegnet for småbarn. Den er tilgjengelig fra sjøen, - også fra land via koselige stier. Der er avtrede og søppeldunker.

Kilene langs sydsiden har enten myr-/våtmarksområder eller er belagt med hytter. Vi må et stykke opp langs vestkysten, nærmere bestemt Kongshavn, før vi igjen finner kommunal eiendom - også her ervervet av hensyn til de omkringliggende
hyttene.

Like nord for Tangen-brygga er det også et mindre område som eies av kommunen. Her bader både fastboende og hyttegjester, - uten at stedet kan sies á ha spesielle kvaliteter
som badestrand.

Videre nordover er det igjen enten tett med hytter og/eller bratt, utilgjengelig terreng.

På Jutodden er det en liten bukt som brukes delvis av hyttene omkring, noen fastboende og noen få båtturister. Området er privat og er ikke regulert til friluftsmål.

Nordsiden av øya er også beslaglagt av hytter. De forskjellige strandtypene er markert på kartet på neste side. Likeledes friområder og kommunale eiendommer som grenser til sjøen.

Strand-20

Friluftsliv
Ole Johan Eide • Sekretær • Tønsberg og Omegn Turistforening

Som en av Oslofjordens perler, fri for eksos og støy er Veierland et attraktivt mål for et variert friluftsliv.

Hit kommer turgåere, syklister eller skiløpere på dagstur. Her oppleves ro, frisk luft og tilgang til en rik flora og fauna. Sopp- og bærplukkere har sine steder. Våtmarksområdene
på sydsiden lokker ornitologer.

Speidere fra de nærmeste kommuner bruker øya til week-end-turer i telt.

Turistforeningen har gjentatte ganger hatt rusleturer av ulike slag langs Veierlands smale veier og stier.

Båtfolket søker lune havner når været står på "der ute". Fredelig vandring i skog og mark blir da alternativet.

Øya har egen kirke. Når fergeforbindelse gjør det mulig med kombinert kirkebesøk og søndagstur er dette tilbud mange benytter.

Kommunale og offentlige friområder er få.

To små områder er markert grønt på kartet. En liten flekk syd på Hvervodden og en enda mindre nord for Kongshavn. Hytter hindrer fri ferdsel langs hele strandlinja. Turgåere som søker vannet ender som regel i en eller annen hyttevegg.

Natur i Vestfold utga i 1982 "Sykkelkart over Vestfold". Fra denne siteres:

"Øya Veierland på nordvestsiden av Tjøme tilhører Nøtterøy kommune. Det er fast fergeforbindelse med Tenvik på Nøtterøy. Strandsonene er stort sett blokkert av hyttebebyggelse, men den bilfrie øya er en hyggelig opplevelse. Veiene sykler man rundt
i løpet av 1/4 til 1/2 time."

Og slik bør det kanskje være......

Øya er sårbar, allerede nå sterkt belastet fra fritidsboliger. Friluftsfolket opphold er kortvarig. Det søkes dit fordi det er "
en hyggelig opplevelse".


Turkart-21


Skole


Skolen ble riktig fin etter at den ble malt og fikk nytt tak. Den har plass til mange flere elever enn den har i dag.

Praten-2


Butikken, som sammen med skolen og posten utgjør en viktig forutsetning for bosettingen på Veierland.


Skolens behov for uteområder • Uttalelse fra Veierland skole
Harald Aas • Veierland skole • 14/6-83

A. Innledning.

Ved Veierland skole er vi i den heldige situasjon at vi like innpå oss har naturområder som er utmerket egnet til studier, undervisning og friluftsliv.

Nærmest i stikkorda form nevnes her noen av de forhold vi anser som særlig viktige:

  • Verdien av å kunne studere vegetasjonens tilpasning til terreng og jordsmonn
  • Dyre- og Fuglelivets plass i landskapet
  • Tilgang til strandområder for å studere livet i fjæra
  • Tilgang til å studere den spesielle og sårbare skjærgårds- og øynaturen.

B. Kroppsøving.

Om undervisningsplass ute heter det bl.a. i Mønsterplanen for grunnskolen: "Videre må det være anledning til å bruke terreng der en kan legge skiaktiviteter, orientering m.v.

I mange tilfelle vil en kunne legge svømmeopplæringen til badeplasser utendørs. Ofte kan terrenget rundt skolen by nå muligheter for allsidig bevegelseserfaring i og utenom skoletiden" (s. 259). Dette skulle vi ha god anledning til på Veierland slik som situasjonen er i dag.

E. Orienteringsfag.

På side 198 i Mønsterplanen står det at utgangspunktet for naturfagundervisningen bør være elevenes egne erfaringer og opplevelser i naturen.

  • Fuglelivet:
    Så veldig spesielt er vel ikke fuglelivet her, men fasaner er nok mer vanlig på Veierland enn på mange andre steder.
  • Dyrelivet:
    Heller ikke så spesielt, men en del av dyrene sees rett som det er fra vinduene i klasserommet.
  • Floraen:
    I tillegg til de vanlige plantene er jo Veierland kjent for nattfiolene og sine store forekomster av liljekonvaller.
  • Strandområder:
    har vi mange av ,men på langt nær alle er til fri avbenyttelse.

Videre finnes det steinrøyser både sør og nord på øya som vitner om at her har vært folk i tidligere tider. Dette kan fint flettes inn i vår historieundervisning.
Sammenfatning og vurderinger
Veierland har først og fremst interesse som:

  1. Bo-omrâde
  2. Landbruksområde
  3. Rekreasjonsområde

La oss Se nærmere på disse tre interesseområdene:

1 Bo-område

De bo-kvalitetene Veierland kan by på er først og fremst et bil- og forurensningsfritt miljø, et spredt bomønster med nær kontakt med naturen og et sosialt miljø annerledes enn det en vanligvis finner i større bo-konsentrasjoner. Dette er kvaliteter mange vil foretrekke til tross for en del praktiske ulemper, som f. eks. lang arbeidsvei.

Opprettholdelse av bomiljøet er imidlertid avhengig av et visst minimum av service-tilbud og sosiale goder. "Livsnødvendige" er: Skolen, fergeforbindelsen, butikken og poståpneriet. Nedleggelse av kun en av disse nødvendighetene vil sette avfolknings-
prosessen i gang for alvor.

Dagens situasjon er spesielt bekymringsfull på grunn av økonomisk vanskelige tider og nedskjæringer på de offentlige budsjetter. samfunnets evne til å subsidiere de mer avsidesliggende områder kan derfor bli dårligere i tiden fremover.

For øyeblikket er det lite som tyder på at innbyggertallet vil stabilisere seg eller øke. Den utviklingen som ble igangsatt i 70-årene med en for Veierland betydelig boligbygging, ser ut til å ha stanset opp. Samtidig selges gode helårsboliger som fritidsboliger, ofte til en pris de færreste boligsøkende kan by.

Ikke bare befolkningsgrunnlaget, men også aldersfordelingen er av stor betydning for det sosiale miljø, for skolen og aktivitetsnivået forøvrig. Mens det i 60- og begynnelsen av 70-årene var en tendens til overvekt av eldre, er situasjonen i dag mer normal. En stabilisering av denne situasjonen vil imidlertid være avhengig av unge familiers mulighet til á etablere seg på øya. Av hensyn til mulighetene for et godt sosialt miljø og et så variert
aktivitetsnivå som mulig, ansees dette som spesielt viktig på et såvidt avsides sted som Veierland.

2 Landbruks-område

Landbruket, ved siden av fiske, fangst og sjøfart, var den egentlige årsak til bosettingen på Veierland. I dag må de fleste veierlendinger regne med å hente sitt levebrød annet steds fra.

Med sitt gode klima og vekstmiljø ansees øya å ha stor verdi som jordbruksressurs, selv om driften på mange måter kan være tungvint (f. eks. frakt av varer og redskap). En vil her ikke komme nærmere inn på disse forhold fordi det ligger noe på siden av utredningens formål. Imidlertid må en sterkt understreke landbrukets og bomiljøets innbyrdes avhengighet og betydning for hverandre, idet goder som tilfaller det ene også vil være til fordel for det andre. Samtidig er selve gårdsdriften en viktig trivselsfaktor i nærmiljøet.

Ut fra disse hensyn bør en sørge for at forholdene legges best mulig tilrette for et allsidig landbruk på Veierland.

3 Rekreasjons-område

Veierlands betydning som rekreasjonsområde er indiskutabel. Med sine vakre og detaljrike strandområder har øya en spesiell attraksjon som hytteområde. Som nevnt opptar hyttene en vesentlig del av strandområdene.

En skal ikke underslå den betydning hyttene har hatt for den fastboende befolkning, spesielt i omstillingstiden etter at hvalfangsten sluttet. Likevel må en slå fast at den store etterspørselen etter fritidsboliger har ført til at et unødig stort antall helårsboliger nå er blitt fritidsboliger. Og denne prosessen fortsetter.

En vil med dette ikke kritisere de som har benyttet seg av den lovlige mulighet det har vært, og fortsatt er, å selge eller kjøpe helårsboliger som fritidsboliger. Problemet er av samfunnsmessig art og kunne ikke vært unngått bare ved hjelp av tilfeldig idealistisk holdning fra enkeltpersoner. Utbyggingen av hytteområdene og omdisponeringen av deler av boligbebyggelsen har skjedd etter et tilfeldig mønster, uten samfunnsmessig styring og helhetsplan.

Dette har resultert i en rekke uheldige forhold:
  • Få og små strandområder tilgjengelig for almenheten, inkl. Veierlands egen befolkning.
  • Delvis overbelastning og forstyrrelse av naturmiljøet.
  • En sannsynlig tilbakegang av antall fastboende.
  • I tillegg; trafikk- og parkeringsproblemer på Tenvik.

Ved utarbeidelsen av generalplanen for Nøtterøy i begynnelsen av 70-årene var det ca. 300 hytter på Veierland. Veierland Vel foreslo i den forbindelse ytterligere l00 nye enheter, det vil si totalt ca. 400 hytter. Ifølge tellingene vil dette tallet bli nådd eller overskredet i løpet av kort tid, når regulerte og skylddelte tomter er bebygd. I tillegg må man regne med at antall hyttefolk relativt sett vil øke på grunn av den generasjonstilveksten som synes å finne sted. (Anneks og tilbygg oppføres stadig vekk).

Det er viktig at Veierland opprettholdes som et mest mulig allsidig samfunn. Bomiljøet, landbruksmiljøet og hyttemiljøet utfyller og supplerer hverandre både hva nytte og trivsel angår. Miljøet ville kanskje bli fattigere uten de impulser, den menneskelige kontakt og den virksomhet som følger av hyttene. Likeså ville hytte- miljøet være lite tjent med at øya avfolkes fordi flere servicetilbud da ville forsvinne og sikkerheten for verdier bli redusert.
Landbruks-, bo- og hyttemiljøet utgjør derfor tilsammen en nødvendig betingelse for at det skal kunne opprettholdes et akseptabelt service-nivå på øya.

Bomiljøets framtid kan imidlertid synes noe usikker. De positive virkninger som boligbyggingen de siste årene har hatt på aldersfordeling, antall skolebarn, forskjellige sosiale aktiviteter m.m., kan bli rent midlertidig dersom man ikke gjennom ytterligere tiltak sikrer unge familier varig mulighet til å etablere seg på øya.

Kudrift-24

Både voksne og barn synes det er artig å følge med når kuene slippes 0m våren.
Anbefalinger
Følgende tiltak for å stimulere til økt bosetting og tilrettelegging av bomiljøet på Veierland anbefales:

  • Helhetsplan for arealbruken på Veierland, herunder byggetomter for helårsboliger. Det er ønskelig å bygge langs eksisterende veier og i områder av mindre betydning for landbruksformål og naturvernet. F. eks. kan boliger samles i små grupper eller tun. Disse kan nøye tilpasses og underordnes terrenget og vegetasjonen omkring.
  • Avløpsspørsmålet må løses spesielt for Veierland. Nåværende forskrifter er vanskelig å tilfredsstille. Alternative løsninger, jfr. forsøk på Norges Landbrukshøgskole på Ås bør vurderes.
  • Prøveprosjekt bør iverksettes: Gruppebebyggelse med kloakkering, avfallskompostering, energiøkonomisering m.m., jfr. NLH på Ås. Kommunen bør koordinere.

Videre bør noen av de ulempene det er å bo på Veierland gjøres så små som mulig, f. eks. ved:

  • Bedring av kollektivtransporten. Alle fergerutene må gå til Tangen dersom det er passasjerer dit. Alle fergene må korrespondere med buss til og fra Tenvik. Dette er særlig viktig for unge og eldre som ikke disponerer bil. Omlegging, eventuelt øking av antall fergeruter med tanke på bedre kveldsdekning. Ekstraturer må bli langt billigere.
  • Søke å øke fergens trafikkgrunnlag også på annen måte, f.eks. ved å gjøre Veierland mer kjent som utfartsmál for dagsturister.